Det er 3 uker siden på dagen at Bomben smalt i regjeringskvartalet og massakren på Utøya. Jeg husker fortsatt hvor jeg var da bomben smalt i regjeringskvartalet, som om det skule vært i går. Jeg var på jobb, hadde skiftet til sykkelklærne, jeg sykler ofte til og fra jobb, og også denne dagen. Jeg skulle bare skjekke nettavisene før jeg skulle dra. Jeg husker at jeg ble litt sjokket da jeg så de første uferdige saken som var blitt lagt ut på vg.no. Jeg løp bort til tv-en vi har på jobben og slo på nyhetskanalen, da så jeg røyken som stod opp over Oslo. Deretter ringte jeg min onkel som jobber i UD. Jeg tenkte jo ikke på at de er lokalisert på Victoria Terasse. Han var hjemme og i god behold.
Jeg syklet hjem, jeg var litt lettet, det virket som de jeg kjente var i god behold. Da jeg var kommet hjem slo jeg på tv-en og “svitchet” litt mellom norske og utenlandske kanaler. Plutselig kom det rapporter om at det var skyting på en øy utenfor Oslo.
Jeg satt på twitter og facebook og fulgte samtidig med på nyhetene. Etter hvert ble det klart at skytingen var på Utøya. Jeg ble straks redd, jeg viste at jeg hadde en god del bekjente på Utøya. Folk i AUF som også var medlemmer av Europeisk Ungdom. Hva skjedde med de, var de skadet? Var de i sikkerhet? Det ble klart etter en stund at Marte Ødegården var hardt skadet, men i live. Tore Eikeland og Tarald Mjelde var savnet. Seinere på kvelden fikk jeg spørsmål fra sjefen min om jeg kunne stille kl 05 på jobb dagen etter, jeg sa selvfølgelig ja. Det var utsatt trykkestart, og vi var usikker på hvordan dette ville påvirke budenene og distributørene. Jeg gikk og la meg rundt kl 12, da var tallet på omkomne 10 på nyhetene, på twitter lå tallet mellom 30-40. Da jeg kom på jobb dagen etterpå, slo jeg på nyhetene med en gang. Jeg ble slått i bakken når jeg så tallet som rullet over skjermen. “80 stykker drept på Utøya”. Hele den dagen gikk jeg egentlig rundt som en Zombie. Nyhetene var over alt, man kom ikke unna de. Det var ikke noe nytt om Tarald, eller Tore. Jeg begynte vel egentlig å innse at håpet var ute.
På kvelden var jeg på Den Blå Steinen, det var allerede begynt å komme blomster, og folk hadde tent lys. Det var virkelig vakkert, folk gråt og la ned blomster. Jeg gråt jeg og, det var ikke helt gått opp for meg, jeg vet ikke om det har det enda heller. Jeg dro ned på kontoret til en kompis, vi var en del samlet der og snakket sammen, og fulgte med på nyhetsbildet. Dagen etterpå ble det jeg hadde fryktet bekreftet, Jens Stoltenberg bekreftet at Tore Eikeland var død, under minnegudstjenesten i Oslo Domkirke.
Jeg husker jeg brast ut i gråt da jeg hørte navnet hans. Jeg skulle aldri få treffe han igjen, aldri høre talene hans. Aldri oppleve hans utrolig motiverende vesen. Det gikk dager før vi fikk bekreftet at Tarald også var blitt drept. Tore, Tarald og alt for mange andre. Det er fortsatt helt uvirkelig.
Det er utrolig godt å se at Marte er begynt å blogge, og være aktiv på twitter, og facebook igjen. Hun er en sterk jente, og forhåpentligvis blir hun helt frisk igjen.
Jeg har bevist valgt å ikke nevne gjerningsmannen, jeg mener at vi bør minnes de omkomne, og glemme hans navn.
Lik dette:
Bli den første til å like denne artikkelen.